FNs nye politiske erklæring om pandemier

Den 20. september skal våre representanter i FN undertegne en «erklæring» med tittelen «Political Declaration of the United Nations General Assembly High-level Meeting on Pandemic Prevention, Preparedness and Response» («Politisk erklæring fra FNs høy-nivå generalforsamling om pandemi forebygging, beredskap og respons»).

Dette ble kunngjort som en «taushetsprosedyre», noe som betyr at stater som ikke svarer, anses som tilhengere av teksten. Dokumentet uttrykker en ny politikk for håndtering av befolkningsgrupper når Verdens helseorganisasjon (WHO), som er helseorganisasjonen til FN, erklærer en fremtidig virusvariant for å være en «folkehelsetrussel av internasjonal betydning»

WHO konstaterte i 2019 at pandemier i løpet av det siste århundret har vært sjeldne og ubetydelige når det gjelder total dødelighet. Siden 2019 har WHO besluttet at folk rett og slett har glemt hvilken overhengende fare for utslettelser en pandemi kan utgjøre. WHO og hele FN-systemet anser nå pandemier som en eksistensiell og overhengende trussel. Dette er viktig, fordi:

De ber om langt mer penger enn det som brukes på noe annet internasjonalt helseprogram (dine penger),
Dette vil gi stor økonomisk gevinst til visse mennesker som nå jobber tett med WHO og FN,
Fullmaktene som søkes fra din regjering vil medføre at de samme tiltakene som nettopp har forårsaket den største veksten i fattigdom og sykdom i vår levetid, igjen iverksettes, og
Logisk sett vil pandemier bare bli hyppigere hvis noen har til hensikt å få dem til å bli det (så vi bør lure på hva som foregår).

Medarbeiderne som forfattet denne erklæringen, gjorde det fordi det er jobben deres. De ble betalt for å skrive en tekst som er klart selvmotsigende, noen ganger misvisende og villedende og ofte ganske meningsløs. De er en del av en raskt voksende industri, og erklæringen er ment å rettferdiggjøre denne veksten og den sentraliseringen av makt som følger med den. Dokumentet vil nesten helt sikkert bli vedtatt av FN-lands regjeringer og det er her drivkraften og pengene ligger.

Selv om erklæringen på tretten sider blander elementer fra virkelighet og farse, er de ikke atypiske for nyere FN-materiale. Folk er opplært til å bruke triggerord, slagord og propagandaspråk (f.eks. «rettferdighet» (equity), «styrking (empowerment) av alle kvinner og jenter», «tilgang til utdanning», «knutepunkter (hubs) for teknologioverføring»); fraser som ingen kan motsette seg uten å risikere å bli stemplet som fornekter, høyreekstremist eller kolonialist.

Erklæringen bør leses i sammenheng med hva disse institusjonene og deres ansatte nettopp har gjort. Det er vanskelig å oppsummere et slikt kompendium av «fascisme» som har til hensikt å tilsløre virkeligheten, men vi håper at denne korte oppsummeringen kan sette i gang noen tanker. Slettheten i erklæringsforslaget er ikke en feil, men et tilsiktet bedrag, så vi må skille klart mellom disse.

Mørke handlinger bak et slør av lys

Til sammen oppsummerer følgende to utdrag selvmotsigelsen i erklæringens agenda og dens forbløffende skamløshet og mangel på empati:

«I denne forbindelse vil vi:

PP3: Anerkjenne behovet for å jobbe med urettferdigheter og ulikheter innen helse, både i, og mellom land,..

PP5: «Erkjenne at sykdommen, dødsfall, det sosioøkonomiske sammenbruddet og ødeleggelsen forårsaket av covid-19-pandemien,…»

«Erkjennelse» av ødeleggelser er viktig. SARS-COV-2 var forbundet med dødelighet hovedsakelig i rike land, der medianalderen for covid-19-assosierte dødsfall var mellom 75 og 85 år. Nesten alle disse menneskene hadde betydelige komorbiditeter som fedme og diabetes, noe som betyr at deres forventede levealder allerede var lavere. Produktive personer som bidrar positivt til lands økonomi, hadde svært lav risiko, noe som var kjent tidlig i 2020.

Disse tre årene med sosioøkonomiske ødeleggelser må derfor i overveiende grad tilskrives responsen. Viruset sultet ikke folk, slik forfatterne av erklæringen vil ha oss til å tro. I begynnelsen av 2020 spådde WHO og andre at kontrollen på ulike sykdommer ville bli dårligere, og at malaria, tuberkulose, HIV/AIDS og underernæring ville øke. Spesielt i lavinntektsland vil økonomisk tilbakegang føre til flere dødsfall blant spedbarn og barn.

I vestlige land har voksendødeligheten økt som forventet når screening for kreft og hjertesykdommer reduseres og fattigdom og stress øker. På bakgrunn av dette anbefalte WHO i slutten av 2019 å «ikke under noen omstendigheter» innføre nedstengningslignende tiltak for pandemisk influensa. Tidlig i 2020, under påvirkning av sine sponsorer, gikk landene allikevel inn for å innføre disse tiltakene for covid-19. Denne nye erklæringen bærer imidlertid ikke preg av anger eller innrømmelser.

Uten hensyn til uoverensstemmelsene fortsetter erklæringen å beskrive Covid-19 som «en av de største utfordringene» i FNs historie (PP6), og bemerker at utbruddet på en eller annen måte resulterte i «forverring av fattigdom i alle dens former og dimensjoner, inkludert ekstrem fattigdom …». Faktisk erkjennes det at dette forårsaket:

«…(en) negativ innvirkning på rettferdighet, menneskelig og økonomisk utvikling på alle samfunnsområder, innbefattet globale humanitære behov, likestilling mellom kjønnene og styrking av alle kvinner og jenters stilling, utøvelse av menneskerettighetene, folks levebrød, matsikkerhet og ernæring, utdanning, dens forstyrrelse (i og mellom land) av økonomier, forsyningskjeder, handel, samfunn og miljø, som reverserer hardt tilkjempet positiv utvikling og hindrer videre fremgang…» (PP6)

For å gjenta det åpenbare: Dette skjer ikke på grunn av et virus som rammer syke eldre mennesker. Det skjer når barn og produktive voksne utestenges fra skole, arbeid, helsetjenester og deltakelse i de ulike markedene for varer og tjenester. Dette fører uunngåelig til en økonomisk, sosial og helsemessig katastrofe som i uforholdsmessig stor grad rammer fattige mennesker og lavinntektsland, beleilig langt unna hovedkvarterene i Genève og New York.

Nei, vi satt ikke alle i samme båt.

Ikke alle ble negativt påvirket av denne katastrofen. Mennesker og selskaper som sponser store deler av WHOs arbeid med akutte helsetrusler og WHOs søsterorganisasjoner som CEPI, Gavi og Unitaid, tjente godt på den politikken som de gikk så sterkt inn for. Programvare- og legemiddelselskaper tjente uhørt mye penger mens «nedbyggingen» av folk og samfunn pågikk. De internasjonale organisasjonene har også tjent på det; det bygges og rekrutteres mye i Genève. Filantrokapitalisme er bra for noen.

Hovedformålet med erklæringen er å støtte WHOs forslag til endringer i det internasjonale helsereglementet (IHR) og traktaten (PP26), som vil sikre at virusutbrudd med forholdsvis små konsekvenser kan bli svært lønnsomme. Det kreves ytterligere 10 milliarder dollar per år i ny finansiering for å støtte dette (PP29). Det er en grunn til at de fleste land har lover mot svindel. FN og FN-organisasjonene er, heldigvis for de ansatte, utenfor enhver nasjonal jurisdiksjon.

Basert på oppdragsgivernes vurderinger gjør de ansatte i disse organisasjonene en god jobb. For resten av menneskeheten er arbeidet deres en ren katastrofe. I 2019 sa de at de aldri skulle stenge ned, og deretter brukte de 2020 på å forsvare toppstyrte nedstengninger og mandater. I tre år har de teatralsk latt som om tiår med kunnskap om immunitet, sykdomsbyrde og sammenhengen mellom fattigdom og dødelighet ikke eksisterte.

Nå skriver de denne FN-erklæringen for å finansiere industrien sin ytterligere gjennom skattebetalerne som de nylig gjennom covid-restriksjonene har «tappet for rettigheter og ressurser». FNs visjon, som en gang hadde som oppgave å tjene verdens mange befolkninger, særlig de fattige og sårbare, har blitt fortært av offentlig-private partnerskap, Davos» tiltrekningskraft og en fascinasjon for enkeltpersoner med høy nettoverdi (High-net-worth-individual, HNWI).

Når ord brukes for å tilsløre handlinger

Mens erklæringen understreker viktigheten av å utdanne barn under pandemier (PP23), støttet de samme organisasjonene skolestengninger for hundrevis av millioner av barn som hadde minimal risiko for covid-19 sykdom. Blant dem er det nå flere millioner jenter som sendes avgårde til nattlige voldtekter som barnebruder, eller til barnearbeid. Kvinner og jenter ble i uforholdsmessig stor grad fjernet fra utdanning og arbeidsliv. De ble ikke spurt om de støttet denne politikken!

Jentene blir voldtatt på grunn av de som ble betalt for å gjennomføre denne politikken. De kjenner til selvmotsigelsen og skadene. Men dette er en jobb som mange andre. Det eneste som er uvanlig, sett fra et forretningsmessig ståsted, er den rene og skjære amoralitet og mangel på empati som må til for å ta del i den.

For å rettferdiggjøre ødeleggelsen av afrikanske barns liv, hevder FN at kontinentet har «over 100 store folkehelsekatastrofer årlig» (OP4). Afrika har en økende byrde av endemiske sykdommer som får dødeligheten til å se mindre ut fra slike utbrudd – over en halv million barn dør hvert år av malaria (som har økt på grunn av covid-19-nedstengningene) og tilsvarende registreres for tuberkulose og hiv. Derimot er det totale antallet Covid-19-dødsfall registrert i Afrika de siste tre årene bare 256 000. Det vestafrikanske ebolautbruddet i 2015, som er den største nødsituasjonen i nyere tid før covid-19, drepte 11 300 mennesker. MERS og SARS1 tok livet av mindre enn 1 000 mennesker hver på verdensbasis. Indusert fattigdom fører imidlertid til hungersnød, økt barnedødelighet og ødelagte helsesystemer – er det denne helsekrisen FN sikter til? Eller finner de bare opp saker og ting?

Gjennom IHR-endringene vil disse byråene koordinere nedstengning, stenging av grenser, obligatoriske medisinske undersøkelser og vaksinering av deg og din familie. Legemiddelsponsorene deres forventer å tjene flere hundre milliarder dollar på disse tiltakene, så vi kan anta med stor sikkerhet at det vil bli erklært krisesituasjoner. Ved å hevde at 100 slike hendelser inntreffer årlig bare i Afrika, signaliserer de hvordan disse nye fullmaktene vil bli brukt. Vi skal tro at verden er slik at vi kun kan reddes ved å gi fra oss våre rettigheter og vår suverenitet, som som fører til andres berikelse.

FN og WHO erkjenner at noen vil stille spørsmål ved denne mangelen på logikk. I PP35 karakteriserer de slik skepsis som:

«helserelatert feilinformasjon, desinformasjon, hatprat og stigmatisering.»

WHO karakteriserte nylig offentlig folk som diskuterer bivirkninger av Covid-vaksiner og stiller spørsmål ved WHOs politikk som «høyreekstreme», «antivitenskapelige aggressorer» og «en drepende kraft». Ordbruken er skummelt. Dette er nedrakking og hatefulle ytringer som fascistiske regimer bruker. Leseren må ta stilling til om en slik organisasjon (WHO) skal kontrollere ytringsfriheten og bestemme hva som er sannhet.

Det nytter ikke å gjengi alle de 13 sidene med «fascismeprat», selvmotsigelser og feilslutninger. Du vil finne lignende retorikk i andre FN- og WHO-dokumenter, særlig om pandemiberedskap. Sannferdig tale er i strid med forretningsvirksomheters krav. Det første avsnittet i erklæringens «Call to Action» slår imidlertid an tonen:

«Vi forplikter oss derfor til å trappe opp innsatsen for å styrke forebyggingen av, beredskapen for og responsen på pandemier og videre iverksette følgende tiltak og uttrykke vår sterke besluttsomhet for å…

OP1. Styrke regionalt og internasjonalt samarbeid, multilateralisme, global solidaritet, koordinering og styring på høyeste politiske nivå og på tvers av alle relevante sektorer, overvinne urettferdigheter og sikre bærekraftig, rimelig, rettferdig, likeverdig, effektiv og tidsrelevant tilgang til medisinske mottiltak, herunder vaksiner, diagnostikk, legemidler og andre helseprodukter, for å sikre fokus på høyt nivå gjennom en tverrsektoriell tilnærming for å forebygge, forberede seg på og respondere på pandemier og andre helsekriser, særlig i utviklingsland.»

Det finnes 48 til. Du betalte skatt for at noen kunne skrive dette!

Millioner av jenter som lider om natten, hundrevis av millioner av barn som har fått fremtiden sin stjålet, mødrene til de malariadøde barna og alle som lider under den økende byrden av fattigdom og ulikhet som denne farsen har utløst, ser på. Erklæringen, i likhet med WHOs IHR og traktaten den støtter, venter på underskriftene til regjeringene som hevder å representere oss.

Opprinnelig publisert av Brownstone Institute

Suggest a correction