Sentralisering av informasjonskontroll! På innsiden av EUs siste forslag om å sensurere mediene
EU-kommisjonen har foreslått en ny lov for å sentralisere mediesektoren i EU til et felles marked som skal overvåkes av Kommisjonen og nasjonale reguleringsmyndigheter gjennom et nytt europeisk råd for medietjenester.
European Media Freedom Act (EMFA), som ble foreslått av Kommisjonen 16. september 2022, fremstilles som et forsøk på å fremme medienes uavhengighet og mangfold, samtidig som den skal beskytte mot desinformasjon og utenlandsk innblanding i mediesektoren ved å etablere et sett med standarder under EU-lovgivningen.
En sentral del av EMFA er opprettelsen av European Board for Media Services (heretter kalt «Rådet»), som skal bestå av representanter fra nasjonale reguleringsmyndigheter og en representant fra EU-kommisjonen. Rådets oppgave blir blant annet å overvåke mediesektoren i EU, uttale seg om markedskonsentrasjoner, gi spesielle råd og sikre at reguleringene tolkes og følges på samme måte.
Selv om EMFA-forslaget har fått en del ros for sine uttalte mål – nemlig å beskytte mediefriheten – blir det fortsatt kritisert av ulike presseorganisasjoner og medlemmer av Europaparlamentet for å ha smutthull som gjør det mulig å overvåke journalister, samtidig som det åpner for at EU-kommisjonen kan gripe direkte inn i det indre mediemarkedet på en måte de aldri før har kunnet.
Til tross for denne kritikken fortsetter arbeidet med EMFA innenfor EUs lovgivningsprosess. Den 21. juni 2023 sikret det Europeiske Råd (the European Council) et mandat for forhandlinger med Europaparlamentet. En måned senere, den 20. juli, kom komiteen for borgerrettigheter, justis- og innenrikssaker (LIBE) med sin uttalelse om EMFA, noe som bringer lovforslaget ett skritt nærmere å bli en del av EU-lovgivning ettersom Kommisjonen har til hensikt å avslutte forhandlingene før neste EU-valg.
Det nåværende rammeverket
For å forstå betydningen av de foreslåtte EMFA-reguleringene, må man se nærmere på det eksisterende rammeverket som EMFA vil bygge videre på – direktivet om audiovisuelle medietjenester (AVMSD). AVMSD-direktivets nåværende rådgivende organ for Kommisjonen, The European Regulators Group for Audiovisual Media Services (ERGA), vil bli erstattet av det nye European Board for Media Services (Rådet).
Det nåværende rammeverket, AVMSD, gjelder bare for audiovisuelle medietjenester, definert som «en tjeneste som under en leverandør av medietjeners redaksjonelle ansvar, leverer programmer til allmennheten for å informere, underholde eller utdanne ved hjelp av elektroniske kommunikasjonsnettverk, enten gjennom kringkasting eller on-demand»
Innefor EMFA vil imidlertid en bredere definisjonen av «medietjenestetilbyder» (MSP – Media Service Provider) gjelde. En MSP beskrives som «en fysisk eller juridisk person hvis yrkesmessige virksomhet er å tilby en medietjeneste og som har det redaksjonelle ansvaret for valg av innhold i medietjenesten og som bestemmer hvordan den skal organiseres»
I motsetning til ERGA vil Rådet altså ikke bare føre tilsyn med audiovisuelle medietjenester, men også med pressesektoren. I ERGAs posisjonsnotat (høringsuttalelse) om EMFA-forslaget fra november 2022 antydes det at Rådets myndighet til å regulere pressen kan være problematisk for medlemsstatene.
«Gitt pressespørsmålenes sensitivitet, samt nasjonale særbestemmelser (inkludert konstitusjonelle), ønsker ERGA eksplisitt og utvetydig å slå fast at det verken er ERGAs oppgave eller intensjon å regulere pressesektoren.»
Utdrag fra ERGAs posisjonsnotat om EMFA
Ilias Konteas, administrerende direktør i European Magazine Media Association (EMMA) og European Newspaper Publishers» Association (ENPS) og spesialist på europeisk medierett, sa til Children’s Health Defense Europe at Rådets innflytelse på pressesektoren vil undergrave et kjerneprinsipp i pressefriheten – prinsippet om at den frie pressen er eneansvarlig for sitt innhold overfor loven og domstolene.
«Pressen må fortsatt være fri fra ethvert europeisk overoppsyn,» sa Konteas. «Siden pressen i de aller fleste medlemsstater er selvregulert, vil delegatene i Rådet få oppgaver på europeisk nivå som ligger utenfor deres nasjonale mandat.»
Regulering av mediene, bokstavelig talt
Den mest åpenbare forskjellen mellom direktivet om audiovisuelle medietjenester (AVMSD) og forslaget om regulering gjennom den europeiske mediefrihetsloven (EMFA) ligger i selve navnet. Det gjeldende direktivet, AVMSD, er et direktiv som ble tilpasset og innført i hver enkelt nasjon, mens EMFA vil bli en reguleringsmyndighet som ikke vil bli underlagt samme grad av tilsyn fra Europaparlamentet.
I EU finnes det flere typer lovgivning: direktiver, reguleringer, vedtak, anbefalinger og uttalelser. For å forstå EMFA-forslaget vil dette avsnittet kort fokusere på forskjellene mellom et direktiv og en regulering.
En regulering er en type EU-lovgivning som fastsetter et mål og definerer hvordan dette målet skal nås. Når loven er vedtatt, trer den umiddelbart i kraft i alle EUs medlemsstater. Den er juridisk bindende, gjelder over nasjonal lovgivning og gir medlemsstatene begrenset mulighet til å bestemme hvordan de skal nå de fastsatte målene.
Et direktiv er en type EU-lovgiving som fastsetter et mål, men som ikke definerer hvordan det skal nås. Medlemsstatene kan bestemme hvordan de skal nå de fastsatte målene ut fra sine nasjonale lover.
Administrerende direktør Konteas sa at mediepolitikk først og fremst har vært medlemsstatenes ansvarsområde. «EMFA-forslaget har utløst en debatt om hvorvidt EU-Kommisjonen i det hele tatt kan foreslå en medieregulering.»
Historikk
Initiativet til en ny lov om mediefrihet ble første gang nevnt av EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, under hennes tale om unionens tilstand i september 2021, der hun sa: «Medieselskaper kan ikke behandles som en hvilken som helst annen virksomhet. Deres uavhengighet er essensiell. Europa trenger en lov som sikrer denne uavhengigheten – og Kommisjonen vil legge frem en lov om mediefrihet i løpet av neste år.»
Noen måneder senere, i desember 2021, annonserte Kommisjonen en oppfordring til å komme med dokumentasjon (a call for evidence) i forhold til å trygge mediefriheten i EU. Denne høringen var åpen for tilbakemeldinger og spørsmål fra offentligheten frem til mars 2022.
I mai samme år utarbeidet Kommisjonen sin konsekvensutredning og sendte den til Kommisjonens Regulatory Scrutiny Board (RSB), hvis oppgave er å «kvalitetssikre» (provide quality assurance), støtte Kommisjonen og gi sine vurderinger i tidlige stadier av lovgivningsprosesser.
Det er verdt å merke seg at RSB skal være et rådgivende organ for Kommisjonen og de beskriver seg selv som «et uavhengig organ» ifølge nettsidene deres. RSB består imidlertid av ni medlemmer, hvorav fem kommer fra Kommisjonen selv; derav fire høytstående kommisjonstjenestemenn og én av EU-kommisjonens generaldirektører som er rådsleder i RSB. De resterende fire medlemmene rekrutteres utenfor Kommisjonen.
En av RSBs oppgaver er å gjennomgå og avgi uttalelser om konsekvensutredninger. En konsekvensutredning må inneholde de sosioøkonomiske og miljømessige konsekvensene av et initiativ, hvem og hva som vil bli påvirket av det og hvordan, samt resultatene av og strategien valgt under konsultasjonsprosessen.
RSB kan avgi én av tre ulike uttalelser om en konsekvensutredning: «positiv», «positiv med forbehold» eller «negativ». Et foreslått initiativ kan bare vedtas hvis det får en «positiv» eller «positiv med forbehold» uttalelse. Hvis det avgis en «negativ» uttalelse, må utredningsrapporten gjennomgås og sendes inn til RSB på nytt.
Videre er det viktig å huske på at RSB er en teknisk gruppe som har som hovedoppgave å ferdigstille og verifisere konsekvensutredninger. I dette tilfellet kan det antas at et hovedmål var å sikre at alle områder innenfor EUs indre mediemarkedet ble behandlet og dermed underlagt Kommisjonens tilsyn. Det følgende avsnittet må ses i lys av dette.
Upopulært fra starten av?
Bare én måned etter at Kommisjonen leverte sin konsekvensanalyse om EMFA-initiativet, kom RSB med en negativ uttalelse i juni 2022.
RSBs første uttalelse slo fast at konsekvensanalysen for EMFA ikke forklarte «feilene» ved EUs indre (medie)marked og hullene i lovgivningen. Den forklarte ikke i tilstrekkelig grad hvilke problemer EMFA søker å løse, hvordan tiltakene vil løse disse problemene eller utbredelsen av slike problemer på tvers av ulike mediemarkeder og medlemsstater.
Videre heter det i uttalelsen at konsekvensutredningen ikke tydelig viser behovet for og effektiviteten av visse tiltak, og at den mangler gjennomsiktighet i forhold til interessentenes ulike synspunkter under høringsprosessen.
Etter den negative uttalelsen sendte Kommisjonen inn en revidert konsekvensutredning den 11. juli 2022. Noen uker senere kom RSB med sin andre uttalelse: «positiv med forbehold».
Den andre uttalelsen fra RSB slo fast at den reviderte konsekvensutredningen om EMFA fortsatt hadde betydelige mangler, og at den særlig manglet bruk av evidens for å definere eller beskrive problemet den søker å løse. I tillegg lød det tredje punktet i uttalelsen: «Analysen av konsekvensene for det indre markedet (EU) og fordelingen mellom ulike medietjenester og mellom medlemsstatene er ikke tilstrekkelig utredet.»
Til tross for dette kunne Kommisjonen gå videre, og 16. september 2022 publiserte den sitt forslag om å «etablere et felles rammeverk for medietjenester i EUs indre marked», under navnet «The European Media Freedom Act» (EMFA).
I begrunnelsen for utkastet til EMFA-reguleringen heter det at den «søker å løse en rekke problemer som påvirker hvordan det indre markedet for medietjenester fungerer, og hvordan tilbydere av medietjenester skal driftes».
Ifølge forslaget vil EMFA fastholde og videreutvikle eksisterende politikk, samtidig som den tar for seg hullene i regelverket. Videre er reguleringen bygget omkring fire målsetninger:
1. «Fremme aktivitet og investeringer i medietjenester på tvers av landegrensene ved å harmonisere visse elementer i de ulike nasjonale rammeverkene for ulike medietilbydere, spesiselt i forhold til å gjøre det lettere å tilby tjenester på tvers av landegrensene.»
2. «Øke regulatorisk samarbeid og tilnærming gjennom koordineringsverktøy på tvers av landegrensene og gjennom uttalelser og retningslinjer på EU-nivå.»
3. «Legge til rette for medietjenester av høy kvalitet ved å redusere risikoen for upassende offentlig og privat innblanding i den redaksjonelle friheten.»
4. «Sikre en åpen og rettferdig fordeling av økonomiske ressurser i det indre mediemarkedet ved å styrke åpenhet og rettferdighet når det gjelder måling av seertall (audience measurement) og fordeling av statlig annonsering.»
Hele teksten til hvert av de fire målene kan leses i det opprinnelige utkastet til EMFA-reguleringen.
Ved første øyekast kan språkbruken i forslaget gi et positivt inntrykk på den jevne EU-borger, innbygger, journalist, forlegger eller EU-parlamentariker. Bruken av formuleringer som «medietjenester av høy kvalitet», «rettferdig fordeling av økonomiske ressurser», «redaksjonell frihet» og selve navnet på lovforslaget; «European Media Freedom Act», kan gi inntrykk av at forslaget vil styrke og beskytte journalister og mediefolk i ulike undersektorer. Det er imidlertid kun hvis man ikke ser nærmere på selve teksten.
En grundig gjennomgang av den foreslåtte reguleringsteksten vil, hvis man ser bakenfor «dekoren» og moteordene som er flettet inn i innledningene, mediepromoteringene og talene som feirer EMFA-forslaget, avsløre et enestående forsøk på å etablere en sammenordnet EU-mediesektor under sentral kontroll fra et nyopprettet European Board for Media Services (Rådet) som har myndighet til å sensurere og begrense pressen.
En nærmere titt på EMFA
Komiteen for kultur og utdanning (CULT) er ansvarlig for EMFA. Komiteene for «borgerrettigheter, justis- og innenrikssaker» (LIBE) og «det indre markedet og forbrukerbeskyttelse» (IMCO) fungerer som assosierte komiteer. Prosedyren ledes av spesialrapportør (Special Rapporteur) Sabine Verheyen, en MEP (Member of European Parliament) fra det kristendemokratiske partiet i Tyskland.
Siden EMFA-forslaget fortsatt er i lovgivningsprosessen, foreligger det flere uttalelser og endrede versjoner av forslaget. Den påfølgende teksten vil analysere Rådets forhandlingsmandat.
Det europeiske rådet for medietjenester
(Forfatterens merknad: Den uthevede teksten i de innrammede avsnittene indikerer endringer i forhold til det opprinnelige EMFA-utkastet.)
EMFA oppretter European Board for Media Services (Rådet) som skal erstatte den eksisterende European Regulators Group for Audiovisual Media Services (ERGA). Ifølge Kommisjonens opprinnelige EMFA-forslag har ERGA et begrenset virkeområde, mangler ressurser og evne til å løse saker som går på tvers av landegrensene og til å håndtere reguleringsspørsmål.
Rådet fremstilles som et uavhengig organ. I artikkel 9 slås det fast at «Rådet skal opptre fullstendig uavhengig» og at Rådet «… verken skal søke eller motta instrukser fra noen stater, institusjoner, personer eller organer. Dette skal ikke påvirke kompetansen til Kommisjonen eller de nasjonale reguleringsmyndighetene eller andre organer som er i samsvar med denne reguleringen.»
Dette betyr at Rådet skal opptre uavhengig, men denne uavhengigheten skal ikke påvirke på områder der Kommisjonen og/eller nasjonale reguleringsmyndigheter i henhold til lovgivningen er involvert i hvordan Rådet skal fungere, ledes eller utføre oppgaver.
Når man ser på Rådets struktur, sekretariat og oppgaver, slik de er beskrevet i artikkel 10, 11 og 12, er det tydelig at Kommisjonen vil ha en betydelig innflytelse på Rådets virksomhet og generelle sammensetning.
Dette har reist spørsmål om legitimiteten til Rådets uavhengighet, som er fastslått i artikkel 9. Selv ERGAs posisjonsnotat (høringsuttalelse) påpeker denne selvmotsigelsen i følgende utdrag:
«Rådets uavhengighet, som formulert i artikkel 9, motsies i praksis av flere bestemmelser i de påfølgende artiklene om Rådets interne funksjoner, sekretariatet og Rådets oppgaver.»
ERGAs høringsuttalelse om EMFA
Strukturen i «Rådet»
Rådet vil bestå av representanter fra nasjonale reguleringsmyndigheter, og hvert medlem vil ha én stemme. Rådsleder og nestleder velges av rådsmedlemmene og kan sitte i maksimalt to perioder på ett år. Lederen skal holde Kommisjonen informert om Rådets virksomhet og rådføre seg med Kommisjonen i forbindelse med utarbeidelsen av Rådets arbeidsprogram.
I tillegg skal Kommisjonen utpeke en representant til Rådet som skal delta i Rådets «drøftelser», men vedkommende vil ikke har stemmerett.
«Under et arrangement for noen måneder siden sa Kommisjonen at de planlegger å utpeke åtte til ti personer til Rådet, noe som er ganske betydelig selv om de ikke har stemmerett», sa Konteas.
Dessuten må Rådet velge sine regler, prosedyrer og utvikling av arbeidsprogram først etter å ha rådført seg med Kommisjonen. Rådet kan invitere eksperter til møtene, men faste deltakere kan bare tillates hvis Kommisjonen samtykker.
«Hvis myndighetene i en medlemsstat utpeker en person til å delta på alle møter og aktiviteter i det nasjonale medietilsynsorganet, ville dette umiddelbart få alarmklokkene til å ringe med tanke på risikoen for statlig innblanding.»
I tillegg utnevnes også Rådets ansatte av Kommisjonen. Som det fremgår av artikkel 11, skal Kommisjonen sørge for Rådets sekretariat.
Sekretariatet skal bistå Rådet med administrative og organisatoriske oppgaver og jobbe tett sammen med Rådet og dets leder i «å utarbeide resultater» (drawing up on deliverables).
I uttalelsene fra «komiteen for det indre marked og forbrukerbeskyttelse» (IMCO) og «komiteen for borgerrettigheter, justis- og innenrikssaker» (LIBE) søker imidlertid begge å begrense Kommisjonens rolle.
I artikkel 11 i IMCO-uttalelsen er bestemmelsen om at sekretariatet skal besørges av Kommisjonen fjernet, og sier i stedet at «Rådet skal støttes av et uavhengig byrå». Begge komiteene opprettholder imidlertid artikkel 10(5) som tillater Kommisjonen å utnevne en representant til Rådet.
Det vil bli avgjort i løpet av den videre lovgivningsprosedyren om disse og tilsvarende uttalelser vil bli vedtatt.
Rådets oppgaver
I likhet med ERGA har Rådet en rådgivende og støttende funksjon overfor Kommisjonen. I motsetning til ERGA har Rådet et mye bredere kompetanseområde, og har regulerende myndighet over pressesektoren.
I henhold til artikkel 12(1) skal Rådet gi sine uttalelser til Kommisjonen i mediespørsmål innenfor sitt kompetanseområde og fremme og sikre en konsekvent anvendelse av reguleringen. Kommisjonen nevnes ofte i teksten i artikkel 12.
«På anmodning fra Kommisjonen» skal Rådet avgi uttalelser i tekniske og faktuelle spørsmål. «I samråd med Kommisjonen» skal Rådet utferdige uttalelser angående forespørsler om samarbeid mellom regulerende organer, og forespørsler om håndhevingstiltak i tilfelle uenighet mellom naturlige regulerende myndigheter i forhold til nasjonale tiltak. «På anmodning fra Kommisjonen» skal Rådet utarbeide uttalelser om å konsentrere mediemarkedet.
Det er verdt å merke seg at selv om ERGA i sitt posisjonsnotat ønsker de nye oppgavene til styret velkommen, oppfordrer de sterkt til å redusere Kommisjonens rolle:
«Det er derfor upassende at EMFA kun, eller hovedsaklig, gir Rådet oppgaver som enten skal utføres «i forståelse med» eller «på anmodning fra Kommisjonen». I posisjonsnotatet (høringsuttalelsen) anmodes det om at setninger med «i forståelse med Kommisjonen» strykes.»
Utdrag fra ERGAs høringsuttalelse om EMFA
Videre, som det fremgår av artikkel 12(h), er det Rådets oppgave kun å «bistå Kommisjonen med å utarbeide retningslinjer i forhold til anvendelsen av reguleringene», herunder artikkel 23(1), (2), (3) og (4), samt hvilke faktorer som skal tas i betraktning ved vurderinger i forhold til å konsentrere mediemarkedet.
En ny bestemmelse lagt til av the European Council, åpner for at Kommisjonen kan sette tidsfrister når den ber om råd eller uttalelser fra Rådet.
Rådet skal også tilby megling ved uenighet mellom de ulike nasjonale reguleringsmyndighetene og sørge for harmonisering av standarder knyttet til utforming av utstyr eller brukergrensesnitt. Rådet skal organisere dialog mellom veldig store nettplattformer (VLOP-er) og «medietjenesteleverandører» (MSP-er), og rapportere uttalelsene til Kommisjonen for å sikre den beste utformingen av systemer for å måle publikumsbruk.
Et av hovedmålene med EMFA er å fremme mediemangfold. Dette reiser spørsmål om hvordan Rådet vil sikre at nyhetskonsumenter har tilgang til et bredt spekter av meninger og perspektiver fra ulike kilder. En gjennomgang av artikkel 12(k) og artikkel 16 gir ytterligere innsikt i hvordan Rådet vil håndtere medietilbud som er etablert utenfor EU.
«Stor og alvorlig risiko» for den offentlige sikkerheten
I artikkel 12(k) beskrives Rådets oppgave i å «samordne nasjonale tiltak knyttet til spredning av, eller tilgang til innhold i medietjenester fra land utenfor Unionen og som er rettet mot, eller når ut til publikum i Unionen.»
Dermed kan Rådet begrense eller innskrenke tilgangen til innhold fra medietjenester utenfor EU som retter seg mot et publikum i EU gjennom «nasjonale tiltak» dersom medietjenesten anses å «utgjøre en alvorlig risiko for skade på den offentlige sikkerhet»
Hvis Rådet, i samråd med Kommisjonen, mener at en medietjeneste fra et land utenfor EU utgjør en «alvorlig risiko» for offentligheten, kan nyhetskonsumenter i EU hindres i få tilgang til dette innholdet. Selv om dette allerede skjer med forbudet mot medier som RT og Sputnik, vil EMFA-reguleringen gi et ytterligere rettslig grunnlag for å begrense tilgangen til innhold fra land utenfor EU som anses som en trussel mot offentlig sikkerhet.
Dette ser ut til å være et sentralt element i EMFA-reguleringen, som beskrevet i artikkel 16.
Her heter det at medietjenester eller leverandører av medietjenester som er etablert utenfor EU, «uavhengig av distribusjons- eller tilgangsmåte, og som rettes mot, eller når ut til, publikum i Unionen, kan, blant annet på grunn av den kontroll som tredjeland kan utøve over dem …, utgjøre en alvorlig risiko for å skade den offentlige sikkerhet». Dette indikerer at dersom en leverandør av medietjenester har sin opprinnelse utenfor EU, anses den automatisk å være underlagt kontroll av et tredjeland, og dermed å utgjøre en risiko for skade på den offentlige sikkerhet.
I artikkel 16(3) står det at Rådet, i samråd med Kommisjonen, skal fastsette kriteriene som de nasjonale reguleringsmyndighetene skal bruke «når de utøver sin reguleringsmyndighet overfor leverandører av medietjenester».
Dette er en klar innrømmelse av at de nasjonale reguleringsmyndighetene som overvåker mediesektoren på oppdrag fra Rådet og Kommisjonen, skal ha reguleringsmyndighet over leverandører av medietjenester.
For å oppsummere: Mens Kommisjonen er bekymret for at medietjenester med opprinnelse utenfor EU kan utgjøre en risiko for den offentlige sikkerheten fordi de kan være kontrollert av tredjeland, forsøker den samtidig å kontrollere mediesektoren i EU gjennom Rådet.
Den store ironien
Mange organisasjoner har uttrykt tvil i forhold til EMFA-forslaget. Hundrevis av presseutgivere og presseutgiverforeninger fra ulike europeiske land har signert et åpent brev av 27. juni 2023 rettet til EUs med-lovgivere.
Det åpne brevet, som ber om at EMFA «lever opp til navnet sitt», tar opp en rekke problemer med forslaget. Brevet innledes med en bred omtale av at flere av bestemmelsene i EMFA faktisk er kontraproduktive med hensyn til å beskytte pressefriheten.
Et av de mange spørsmålene som tas opp handler om sensur. Dette har blitt et større problem etter innføringen av Digital Services Act (DSA), som ga sosiale medier og nettplattformer rett til å fjerne og begrense innhold som ikke er i samsvar med deres vilkår og betingelser.
«EMFA går ikke langt nok verken i å sikre ytringsfrihet og mangfoldighet på nettet, eller i å forhindre sensur fra veldig store digitale plattformer (VLOP-er), noe som er i ferd med å bli et utbredt problem. Beskyttelsen av ytringsfriheten må styrkes betraktelig for å garantere fri distribusjon av lovlig europeisk presseinnhold, og for at flersidig informasjon fortsatt skal være fritt tilgjengelig på nettet uten unødig innblanding fra VLOP-er…»
Utdrag fra det åpne brevet «EMFA må leve opp til navnet sitt»
Mer makt til nettbaserte plattformer
Artikkel 17 fastsetter hvordan innholdet fra leverandører av medietjenester (MSP-er) skal fungere og forvaltes i forhold til leverandører av veldig store nettplattformer (VLOP-er). Ifølge det opprinnelige forslaget er en VLOP-leverandør definert som «en leverandør av en nettplattform som er utpekt som en «veldig stor nettplattform» i henhold til artikkel 25(4)» i DSA.
I april 2023 betegnet Kommisjonen flere enheter, inkludert, men ikke begrenset til, Amazon Store, Facebook, Twitter, YouTube, TikTok og andre, som VLOP-er.
Før en leverandør av medietjenester (MSP) kan publisere innhold på en VLOP, må den først inngå en avtale med VLOP-leverandøren der den bekrefter at den er en MSP, at den er redaksjonelt uavhengig av medlemsstater og tredjeland, og at den er underlagt regulatoriske krav og etterkommer en samregulerende eller selvregulerende policy.
I motsetning til det opprinnelige reguleringsutkastet, inneholder the European Councils forhandlingsmandat en tilleggsbestemmelse som krever at MSP-er skal oppgi kontaktinformasjonen til den relevante nasjonale reguleringsmyndigheten, slik at VLOP-leverandøren kan kontakte den nasjonale reguleringsmyndigheten for bekreftelse i tilfeller der det er mistanke om at en MSP ikke har overholdt punkt (c).
I henhold til artikkel 17(6) skal «Kommisjonen utgi retningslinjer for å legge til rette for effektiv gjennomføring av funksjonaliteten nevnt i punkt 1», dette for å sikre konsistent anvendelse av artikkelen.
Leverandører av medietjenester må derfor erklære sin uavhengighet fra medlemsstater og tredjeland, samtidig som de må underkaste seg kontroll og regulering fra nasjonale reguleringsmyndigheter og Kommisjonen via Rådet.
«Enhver tillatelse til at VLOP-er eller «sivile samfunnsorganisasjoner, faktasjekkorganisasjoner og andre relevante profesjonelle organisasjoner» kan stille spørsmål ved medieselskapenes egenerklæringer er problematisk, ettersom det gir tredjeparter mulighet til å begrense medieselskapenes rettigheter», sa Konteas.
Suspensjoner og restriksjoner
Hvis det skulle være noen som helst tvil om at tilbydere av VLOP-er vil sensurere eller begrense innhold, gjør artikkel 17(2) det klart.
Tilbydere av VLOP-er vil suspendere leverandører av medietjenester som ikke overholder reguleringen, og de vil begrense synligheten av innhold publisert av leverandører av medietjenester som anses å være uforenlig med VLOP-enes vilkår og betingelser.
Når dette skjer, må leverandøren av VLOP-en advare MSP-en før suspensjonen eller oppsigelsesperioden og gi MSP-en mulighet til å svare. Hvis en MSP mener at den har blitt suspendert gjentatte ganger uten grunn, må, på forespørsel fra MSP, de to partene innlede en diskusjon om saken innen rimelig tid.
Selv om det er uklart hva som konkret kan begrunne suspensjon, begrensning eller fjerning av innhold, kan man anta at MSP-er som anses å produsere «skadelig» innhold og «desinformasjon», kan bli gjenstand for gjentatte tiltak.
I artikkel 18 står det at Rådet skal ha regelmessige møter med leverandører av VLOP-er, representanter for MSP-er og medlemmer av sivilsamfunnet for å sikre beste praksis for implementering av artikkel 17 «og for å overvåke etterlevelsen av selvreguleringsinitiativer som tar sikte på å beskytte samfunnet mot skadelig innhold, herunder desinformasjon og utenlandsk informasjonsmanipulering og -innblanding.»
Hva med mediefriheten?
Mens store deler av EMFA ser ut til å legge ytterligere begrensninger på MSP-er og medietjenester både innenfor og utenfor EU, er det mange som lurer på hvor «friheten» i European Media Freedom Act er.
Artikkel 4 skisserer rettighetene til MSP-ene og er den eneste artikkelen i forslaget som er dedikert til dette emnet. Den slår fast at MSP-ene har rett til å utøve sin økonomiske virksomhet i EU så lenge MSP-en overholder EU-lovene. Medlemsstatene må respektere den faktiske redaksjonelle friheten til leverandørene av medietjenester, og sammen med sine nasjonale tilsynsmyndigheter må de ikke forsøke å gripe inn i eller påvirke leverandørerer av medietjenester sin redaksjonelle politikk eller disses beslutninger, og de må respektere det journalistiske kildevernet.
Videre omhandler artikkel 4(2a) leverandører av medietjenester sine rettigheter i forbindelse med hva medlemsstatene og de nasjonale reguleringsmyndighetene ikke må gjøre. En stor del av kontroversene rundt EMFA har dreid seg om smutthullet som gjør det mulig for medlemsstatene å spionere på journalister, MSP-er og deres organisasjoner hvis de anses som en trussel mot den nasjonale sikkerheten.
Det som kanskje er et av de mest oversette aspektene ved EMFA, er at leverandører av medietjenester ikke er beskyttet mot potensielt maktmisbruk fra Kommisjonen og nasjonale reguleringsmyndigheter, som får en kontroll over mediene som aldri før.
«Når risikoen for politisk press på redaksjonelle beslutninger først er erkjent, ville det være naivt å utelukke muligheten for at dette kan skje på europeisk nivå», sa Konteas. På vegne av EMMA og ENPS sa han at de er svært bekymret over at det ikke finnes noen garanti mot risikoen for innblanding fra Kommisjonen.
«Vi foreslo faktisk å utvide beskyttelsen i artikkel 4(2), og spesielt i artikkel 4(2)(a), til også å omfatte potensielle trusler fra EU, dets byråer og organer som bør være like forpliktet til å respektere medienes frihet og uavhengighet som medlemsstatenes regjeringer og myndigheter.»
Når det gjelder rettighetene som MSP-er har, fokuserer EMFA på å beskytte mot potensielt misbruk fra medlemsstatenes side, men ikke fra Kommisjonens side, og samtidig som den reduserer medlemsstatenes rolle og gir den Kommisjonen betydelig myndighet.
Utsiktene
Hvis EMFA blir innlemmet i EU-lovgivningen, kan man bare forestille seg hvordan mediesektoren i EU vil endre seg på utallige måter. En tidligere selvregulert sektor vil da komme under kontroll, om enn indirekte, av EU-kommisjonen; et ikke-valgt organ som i liten grad vil kunne stilles til ansvar.
«Europa er en mangfoldig region. Europa har alltid vært avhengig av kulturelt, geografisk og språklig mangfold, og mediemarkedene i hele unionen er bygget rundt disse realitetene. Vi mener derfor at det ikke finnes ett felles marked som rettferdiggjør at EU-kommisjonen griper regulerende inn … Tilsynet fra en sentral myndighet, dette europeiske Rådet, er uten sidestykke for vår sektor. Vi mener også at det er problematisk at EU-kommisjonen er direkte involvert. Det er som om en europeisk regjering overvåker mediene. Jeg synes ikke det lover særlig godt.»
Utdrag fra Ilias Konteas uttalelser under en debatt på France24 i november 2022
Kommisjonen, via Rådet og nasjonale reguleringsmyndigheter, ønsker å overvåke mediene, men det er medienes jobb å overvåke dem. Selv om EMFA-reguleringen vil gjelde for alle personer eller enheter som oppfyller kriteriene for den bredt definerte «medietjenesteleverandøren», er det viktig å vurdere hvordan journalistikken, som er ment å være en kontroll av de som sitter med makt, vil bli påvirket.
Journalistens plikt er ikke overfor en regjering, et statlig organ eller et selskap. Journalistens plikt er overfor offentligheten. Nettopp dette prinsippet, som så lenge har vært høyt verdsatt, kan bli sterkt truet hvis EMFA blir EU-lov, særlig i sin nåværende form.
EMFA inneholder imidlertid ikke bare bestemmelser som begrenser og kontrollerer journalister og leverandører av medietjenester, den søker også å kontrollere deg – leseren, nyhetskonsumenten.
I løpet av de siste tre årene har «folkehelsespråket» blitt brukt til å ødelegge helsen vår under dekke av å beskytte den. Nå brukes «mediefrihetspråket» til å kontrollere og ødelegge mediene under dekke av å beskytte mediene.
EMFA vil regulere din tilgang til informasjon under dekke av å beskytte deg mot «skadelig desinformasjon» og «utenlandsk manipulasjon». Skal EU-kommisjonen og European Board for Media Services (Rådet) bestemme hva som er sant og usant, hva du skal lese og hva du ikke skal se? Det bør du, leseren, få bestemme selv.
Komiteen for kultur og utdanning (CULT) forventes å avgi sin uttalelse om forslaget i september i år, og deretter vil den gå inn i trilogforhandlinger med the European Council. EU-kommisjonen, EU-Parlamentet og the European Council har alle som mål å avslutte forhandlingene om EMFA-reguleringen før valget til Europaparlamentet våren 2024.
(Forfatterens kommentar: Europaparlamentarikerne Gwendoline Delbos-Corfield og Sabine Verheyen ble begge kontaktet for en kommentar, men svarte ikke)
Suggest a correction