WHO, suverenitet og virkeligheten

Generaldirektøren i Verdens helseorganisasjon (WHO) forsikrer oss om at WHOs «pandemiavtale» (eller «traktat») ikke vil innskrenke suvereniteten til WHOs medlemsstater. WHO stoler på at disse ordene vil fungere som en distraksjon fra virkeligheten. De som står bak den evige helsekriseagendaen, planlegger å gi WHO mer makt og statene mindre. Dette vil skje hver gang WHO utpeker en «Public Health Emergency of International Concern» (PHEIC), eller vurderer at vi kan stå i fare for en slik krise.

WHOs forslag til traktat, sammen med de «synergistiske» endringene i det internasjonale helsereglementet (IHR), tar sikte på å omgjøre århundrer med demokratiske reformer som har basert suvereniteten på enkeltindividet, og dermed på staten. Ubehaget ved å se denne sannheten i øynene og de komplekse spørsmålene den reiser, er det som skal til for å få gjennomslag for disse endringene. Det er slik demokratiet og friheten visner og dør.

Hvorfor det er vanskelig å erkjenne virkeligheten.

Samfunnet vårt i Vesten er bygget på tillit og en følelse av overlegenhet – vi har bygget institusjonene som styrer verden, og de, og vi, er gode. Vi ser på oss selv som humanister, folkehelseforkjempere, forenere og antifascistiske frihetselskere. Vi mener at vårt system er bedre enn alternativene – vi er «progressive».

Det er litt av et skritt for en komfortabel, venstreorientert yrkesgruppe med middels inntekt å tro at de institusjonene og filantropiske organisasjonene vi har beundret hele livet, nå kan være i ferd med å plyndre oss. Samfunnet vårt er avhengig av å ha «pålitelige kilder», og WHO er en av dem. Blant andre er de store medieorganisasjonene våre. Hvis våre pålitelige kilder fortalte oss at vi blir villedet og plyndret, ville vi akseptert det. Men de forteller oss at påstandene er falske, og at alt er i orden. WHOs generaldirektør forsikrer oss selv om dette. Den som tror at rike bedrifter og private sponsorer av WHO og andre helseinstitusjoner har egeninteresser, at de kan villede og utnytte andre til egen fordel, er en konspirasjonsteoretiker.

Vi er alle i stand til å tro at de rike og mektige i tidligere tider ville utnytte massene, men det er vanskelig å tro det i dag. For å få bevis på at de er velvillige, stoler vi på deres egne PR-avdelinger og mediene de støtter. På en eller annen måte er misligheter i stor skala alltid et historisk påfunn, og nå er vi smartere og mer opplyste.

I løpet av de siste tiårene har vi sett enkeltpersoner akkumulere rikdommer tilsvarende mellomstore land. De møter våre folkevalgte ledere bak lukkede dører i Davos. Deretter applauderer vi deres gavmildhet overfor de mindre heldige og later som om alt dette er i orden. Vi ser på mens selskapene ekspanderer på tvers av landegrensene, tilsynelatende hevet over lovene som gjelder for vanlige borgere. Vi tillater at deres «offentlig-private partnerskap» gjør internasjonale institusjoner til leverandører av deres varer. Vi ignorerte denne nedstigningen fordi reklameavdelingene deres ba oss om det, og ble apologeter for åpenbare autoritære aktører fordi vi ønsker å tro at de på en eller annen måte tjener et «større gode».

Mens et skolebarn kan gjennomskue denne fasaden og se den konfliktfylte grådigheten bak, er det mye vanskeligere for dem som har mange års politisk bagasje, et nettverk, et rykte og en karriere å innrømme at de har blitt lurt. Atferdspsykologene som våre myndigheter og institusjoner nå ansetter, forstår dette. Jobben deres er å få oss til å fortsette å tro på de pålitelige kildene de sponser. Utfordringen vår er å sette virkeligheten over rett-tankegangen.

Omformingen av WHO

Da WHO ble opprettet i 1946 for å hjelpe til med å koordinere innsatsen mot store helseproblemer, var verden på vei ut av fascismens og kolonialismens siste store periode. Begge disse samfunnsmodellene ble solgt på grunnlag av sentralisering av makt for et større gode. De som anså seg selv som overlegne, skulle styre verden for de mindre verdige. WHO hevdet en gang å følge en annen linje.

Siden begynnelsen av 2000-tallet har WHOs virksomhet i økende grad blitt diktert av «spesifisert finansiering«. Organisasjonens bidragsytere, som i økende grad består av private og kommersielle interesser, forteller hvordan de skal bruke pengene de gir. Private føringer er helt greit for private organisasjoner som markedsfører sine investorers varer, men det er åpenbart ikke noe å anbefale for en organisasjon som ønsker å foreskrive medisiner, stenge grenser og holde mennesker innesperret. Alle med en grunnleggende forståelse av historien og menneskets natur vil skjønne dette. Men det er nettopp disse fullmaktene som er hensikten med endringene i det internasjonale helsereglementet og den nye traktaten.

I stedet for å vurdere alternative tilnærmingsmåter forsøker WHO å sensurere meninger som ikke passer inn i organisasjonens narrativ, og å offentlig nedvurdere og fornedre dem som setter spørsmålstegn ved organisasjonens politikk. Dette er ikke handlingene til en organisasjon som representerer «oss, folket», eller som er trygg på at den kan rettferdiggjøre sine handlinger. Det er det vi alltid har forbundet med intellektuell svakhet og fascisme.

WHOs innvirkning på befolkningens helse

I sine anbefalinger for pandemisk influensa i 2019 slo WHO fast at det «ikke under noen omstendigheter» bør iverksettes kontaktsporing, grensestenging, inn- eller utreisekontroll eller karantene for eksponerte personer i en etablert pandemi. De skrev dette fordi slike tiltak ville gjøre mer skade enn nytte og ramme fattige mennesker uforholdsmessig hardt. I 2020 støttet WHO, i samarbeid med private og nasjonale sponsorer, historiens største velstandsoverføring fra lav- til høyinntektsgrupper ved å fremme de samme tiltakene.

Ved å oppgi sine prinsipper overlot WHO millioner av jenter til nattlige voldtekter gjennom barneekteskap, økte tenåringsgraviditeter og barnedødelighet, reduserte barns utdanning og økte fattigdom og underernæring. Til tross for at de fleste av disse menneskene er for unge til å bli plaget av koronaviruset og allerede har immunitet, har de fremmet massevaksinering for milliarder av dollar, mens tradisjonelle prioriteringer som malaria, tuberkulose og HIV/AIDS forverres. Vestlige medier har møtt dette med taushet eller tom retorikk. Man tjener ikke penger på å redde liv, men det gjør man på å selge varer. WHOs sponsorer gjør det de trenger for sine investorer, mens WHO gjør det de trenger for å holde pengestrømmen i gang.

WHOs nye fullmakter

IHR-endringene vil redusere suvereniteten til alle WHO-medlemsstater som ikke aktivt avviser dem, og det er uomtvistelig at én enkelt person (generaldirektøren) får direkte innflytelse over helsepolitikken og innbyggernes frihet. Det er det som står i dokumentet. Landene skal «forplikte seg» til å følge anbefalinger, ikke lenger bare forslag eller råd. WHO har ingen politistyrke, men Verdensbanken og IMF er med på laget og kontrollerer store deler av pengemengden. Den amerikanske kongressen vedtok i fjor et lovforslag om at den amerikanske regjeringen skal gripe inn overfor land som ikke følger IHR. Vi er ikke vitne til tannløse trusler, de fleste land, og deres befolkninger, vil ikke ha noe valg.

Den virkelige kraften i WHOs forslag ligger i at de gjelder for alle helserelaterte forhold som de erklærer som en trussel. De foreslåtte endringene sier dette eksplisitt, mens «traktaten» utvider virkeområdet til «One-Health», et kapret folkehelsebegrep som kan bety alt som oppfattes å påvirke menneskers fysiske, mentale eller sosiale velvære. Dårlig vær, feilslåtte avlinger eller utbredelsen av ideer som stresser folk – hverdagslige ting som mennesker alltid har taklet, blir nå en grunn til å begrense mennesker og påtvinge dem løsninger diktert av andre.

I bunn og grunn produserer de som står bak WHO kriser etter eget ønske, og er innstilt på å bli rikere på andres elendighet, slik de gjorde under Covid. Dette under dekke av å «holde oss trygge». Som WHO usannsynlig insisterer på, «ingen er trygge før alle er trygge», så fjerningen av menneskerettigheter må være bred og langvarig. Atferdspsykologien er der for å sikre at vi føyer oss.

I møte med fremtiden

Vi er i ferd med å skape en fremtid der ettergivenhet overfor autoritære diktater vil føre til at vi får tilbake stjålne friheter, mens sensur vil undertrykke uenighet. Mennesker som ønsker å se bevis, som husker historien eller insisterer på informert samtykke, vil i WHOs språkbruk bli betegnet som høyreekstreme massemordere. Vi er allerede på vei inn i denne verdenen. Offentlige personer som hevder noe annet, følger antagelig ikke med eller har andre motiver.

Vi kan ydmykt akseptere denne nye, sykdomsbesatte verdenen, og noen vil kanskje til og med omfavne lønningene og karrierene den gir. Eller vi kan slutte oss til dem som kjemper for enkeltmenneskets rett til å bestemme over sin egen fremtid, fri fra kolonialismens og fascismens falske fellesgoder. I det minste kan vi anerkjenne virkeligheten rundt oss.

Suggest a correction