Uoffisielle spørsmål og svar om internasjonalt helsereglement

1.Hvorfor disse uoffisielle spørsmål og svar?

Verdens helseorganisasjon (WHO) har lagt ut et spørsmål og svar om sine foreslåtte instrumenter for helsesituasjoner på sine nettsider. Dette dokumentet gir en utilstrekkelig beskrivelse av endringsforslagene, som har betydelige konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og demokratiske prosesser. Derfor forklares forslagene og konsekvensene av dem nærmere her, basert på WHOs utkast, slik at stater, lovgivere, folkevalgte og allmennheten kan ta informerte beslutninger.

2. Hva er det internasjonale helsereglementet (2005)?

Det internasjonale helsereglementet er et juridisk bindende internasjonalt instrument som er vedtatt i henhold til artikkel 21 i WHOs konstitusjon, og som kun krever tilslutning fra et simpelt flertall av medlemsstatene. Det ble første gang vedtatt i 1951 og har blitt endret med jevne mellomrom. Den nåværende versjonen ble vedtatt i 2005 og trådte i kraft i 2007. IHR har 196 statsparter, inkludert WHOs 194 medlemsstater.

Formålet med IHR (2005) var å forbedre samordningen av internasjonal overvåking og respons på helsesituasjoner, særlig pandemier, for å «forebygge, beskytte mot, kontrollere og gi en folkehelserespons på internasjonal spredning av sykdom på måter som står i forhold til og er begrenset til folkehelserisikoen, og som unngår unødvendig forstyrrelse av internasjonal trafikk og handel.»

3. Hvilke forpliktelser har konvensjonsstatene?

IHR (2005) inneholder bestemmelser og vedlegg med ulike nivåer av forpliktelser for konvensjonsstatene, som omfatter overvåking av sykdomsutbrudd, rapportering, informasjonsdeling og kapasitetsbygging hos nasjonale helsemyndigheter.

I sin nåværende form tar reglementet sikte på å respektere statenes suverenitet, og overlater mye fleksibilitet, skjønnsmessige vurderinger og beslutningstaking til statene når det gjelder utbrudd som skal vurderes, men inneholder også noen obligatoriske tiltak.

4. Hvilke fullmakter har WHO i henhold til IHR (2005)?

WHOs generaldirektør (DG) har myndighet til å erklære en internasjonal folkehelsekrise (PHEIC). WHO har mandat til å informere andre stater, selv uten den berørte statens samtykke, og til å innkalle krisekomiteen. Selv om pandemier historisk sett er sjeldne, har denne fullmakten blitt brukt tre ganger siden 2020, i forbindelse med SARS-CoV-2, Mpox (tidligere apekopper) og ebola.

Generaldirektøren har myndighet til å gi midlertidige anbefalinger til stater under en PHIEC når det gjelder personer, last, containere, transportmidler, varer og postpakker. Disse inkluderer restriktive tiltak som stenging av grenser, tvungen karantene for personer, obligatoriske medisinske undersøkelser, testing og vaksinering, kontaktoppsporing og screening (art. 18). WHO har også myndighet til å komme med «stående anbefalinger om hensiktsmessige helsetiltak» for å sikre en bedre gjennomføring av regelverket (art. 16).

5. Er de nåværende midlertidige og stående anbefalingene fra WHO bindende?

Nei. Disse anbefalingene er ikke-bindende råd (art. 1), noe som betyr at statene kan velge å ikke følge dem uten at det får konsekvenser. Dette var et krav fra statene som vedtok IHR (2005), som et middel til å beskytte deres suverenitet mot potensielt maktmisbruk fra ikke-valgte internasjonale tjenestemenn.

6. Hvorfor foreslås det endringer?

Det har blitt hevdet at IHR-endringene er nødvendige på grunn av en økende pandemirisiko, men ifølge WHO er dette historisk sett ubegrunnet, ettersom dødeligheten har gått ned de siste 120 årene som følge av antibiotika, bedre medisinsk behandling og bedre levekår.

På samme måte er argumentene om at samspillet mellom mennesker og dyr øker, uforenlige med det stadige tapet av leveområder og biologisk mangfold og det reduserte antallet mennesker som lever i nær og langvarig kontakt med husdyr eller ville dyr.

Private investorer og kommersielle interesser har fått en stadig mer fremtredende plass i WHOs finansiering, og både privat og statlig finansiering er nå «spesifisert», noe som betyr at finansiørene bestemmer hvordan WHO skal bruke midlene. Legemiddelindustrien, som dominerer bedriftsfinansieringen, og de største private bidragsyterne har opparbeidet seg en betydelig formue gjennom covid-19-responsen. Disse finansiørene styrer også parallelle vaksinefokuserte organisasjoner, Gavi-alliansen og CEPI. De to største statlige finansiørene, USA og Tyskland, har store investeringer i vaksinebaserte tiltak i helsesituasjoner.

WHO er også sterkt påvirket av ikke-demokratiske politiske interesser gjennom utnevnelsen av generaldirektøren og ledende tjenestemenn, sammensetningen av hovedstyret og det styrende organet, Verdens helseforsamling (WHA). Organisasjonens handlinger og politikk er derfor ikke basert på det synet på menneskerettigheter og individuell frihet som tilsynelatende ligger til grunn for de fleste konstitusjonelle demokratier.

Det ser dermed ut til at kommersielle og andre egeninteresser er en viktig drivkraft for økt sentralisering av kontrollen i helsesituasjoner, sannsynligvis drevet av profittmuligheter, mens prioritering basert på sykdomsbyrde og menneskerettighetsnormer ser ut til å være mindre viktige drivkrefter.

7. Hvem står bak endringsprosessen?

Beslutningen om å sette i gang endringsprosessen ble tatt av hovedstyret, som består av 34 personer fra valgte medlemsland, i januar 2022, med henvisning til et presserende behov for tiltak for å håndtere potensielle internasjonale helsesituasjoner.

Som det er vanlig praksis i FN-systemet, er prosessen sannsynligvis initiert og støttet av en gruppe mektige stater som samarbeider tett med WHOs sekretariat for å oppnå de ønskede resultatene gjennom den mellomstatlige prosessen. De tidligere endringsforslagene som ble diskutert og godkjent av WHOs styrende organ, WHA, i 2022, var alle foreslått av USA. De nye forslagene krever bedre etterlevelse av IHR, mer WHO- og statskontroll over innbyggernes aktiviteter og dermed mindre menneskerettigheter og frihet for den enkelte. Dette fremmes i rettferdighetens og det felles godes navn, og gjenspeiler den politikken som er iverksatt som følge av covid-19, i strid med tidligere folkehelseretningslinjer og menneskerettighetsnormer.

En del av det første settet med endringer ble vedtatt i mai 2022 ved konsensus i komité A på det 75. møtet i WHA, altså uten formell avstemning. Disse endringene, som skal tre i kraft om to år (2024), vil redusere perioden for avvisninger og reservasjoner mot (fremtidige) endringer i IHR fra 18 måneder til 10 måneder.

8. Hva foreslås for å redusere statens og individets suverenitet?

Flere forslag tar sikte på å utvide IHRs formål og virkeområde til «alle risikoer som kan påvirke folkehelsen» (endring av art. 2). Ikke-bindende anbefalinger vil bli bindende (endringer i art. 1 og ny art. 13A).

Mange av forslagene tar sikte på å redusere statenes suverenitet og gi WHOs tjenestemenn (generaldirektør, regiondirektører, teknisk personale) nye og omfattende fullmakter, inkludert utstedelse av bindende anbefalinger. Stater som ikke avviser endringene, «forplikter» seg til å følge generaldirektoratets anbefalinger (art. 13A). Samtidig foreslås det å etablere et bredere folkehelsebyråkrati på nasjonalt, regionalt og internasjonalt nivå, samt nye enheter og plattformer som skal overvåke og sikre at statene følger anbefalingene.

I henhold til de nåværende forslagene vil innehavere av immaterielle rettigheter bli tvunget til å gi avkall på sine eksklusive rettigheter under pandemier når WHO anvender sin «tildelingsmekanisme» for å sikre tilgang til medisinsk utstyr på en måte som er i tråd med WHOs synspunkter (ny art. 13A).

Hvis dette blir vedtatt, vil WHOs generaldirektør når som helst kunne diktere restriksjoner og andre tiltak for enhver potensiell risiko.

Friheten til å diskutere og motsette seg WHOs anbefalinger vil også bli innskrenket. Det foreslås at WHO og statene skal bekjempe feil- og desinformasjon (endring av art. 44.2), ut fra en antakelse om at vitenskapelig kunnskap og folkehelsemessig korrekthet stammer fra én enkelt organisasjon og de som samarbeider med den, snarere enn fra en kontinuerlig åpen undersøkelses- og diskusjonsprosess.

9. Hvilke av dagens frivillige anbefalinger vil bli obligatoriske?

Stående anbefalinger og midlertidige anbefalinger, som i dag bare er råd fra WHO og ikke bindende, vil bli bindende (art. 1 og 13A). Stående anbefalinger vil også omfatte anbefalinger «om tilgang til og tilgjengelighet av helseprodukter, teknologi og kunnskap, inkludert en fordelingsmekanisme for rettferdig og likeverdig tilgang» (endring av art. 16), noe som innebærer obligatorisk rekvirering og overføring av helseprodukter på forespørsel fra WHO.

I dag kan statene vurdere folkehelsehendelser og bestemme hvilke tiltak og retningslinjer som skal iverksettes. I henhold til de nye forslagene kan WHO erklære en nødsituasjon, også når det bare dreier seg om en potensiell trussel, uten samtykke fra statene, og diktere hvilke folkehelsetiltak som skal iverksettes (endring av art. 12, ny art. 13A).

Anbefalingene (art. 18.1) når det gjelder personer, omfatter blant annet

• gjennomgå reisehistorikk i berørte områder;
• gjennomgå bevis for medisinsk undersøkelse og eventuelle laboratorieanalyser;
• kreve medisinsk undersøkelse;
• gjennomgå bevis på vaksinasjon eller annen profylakse;
• kreve vaksinasjon eller annen profylakse;
• sette mistenkte personer under folkehelseobservasjon;
• iverksette karantene eller andre helsetiltak for mistenkte personer;
• iverksette isolering og behandling av berørte personer;
• iverksette sporing av kontakter til mistenkte eller berørte personer;
• nekte mistenkte og berørte personer innreise;
• nekte ikke-mistenkte personer innreise til berørte områder; og
• iverksette utreisekontroll og/eller restriksjoner for personer fra berørte områder.

Det foreslås nye mekanismer (Universal Health Periodic Review, «a strengthened review mechanism to the IHR») og myndigheter (Implementation Committee, Compliance Committee) for å sikre at statene etterlever konvensjonen (henholdsvis endring av art. 5.1, ny art. 53A og nytt kapittel IV).

10. Hva er tidslinjen?

Endringsprosessen ligger i hendene på en arbeidsgruppe i WHO (WGIHR) som har fått i oppgave å strømlinjeforme, gjennomgå og forhandle frem et resultat av de mer enn 300 endringsforslagene. Det ble kunngjort at WGIHR vil legge frem den endelige teksten for behandling på den 77. Verdens helseforsamling i mai 2024. Hvis den blir vedtatt (noe som krever tilslutning fra 50 prosent av de tilstedeværende), vil statene ha 10 måneder på seg til å avvise den, og deretter vil den tre i kraft for stater som ikke avviser den, to måneder senere.

11. Hvor sannsynlig er det at disse endringene blir vedtatt?

Hvis de legges frem for avstemning, krever vedtaket bare et simpelt flertall av de 194 statene i Verdens helseforsamling som er til stede og avgir stemme (men pandemitraktaten vil kreve to tredjedels flertall). Alternativt kan en komité i forsamlingen få i oppgave å forhandle og komme til enighet.

Begge veier ser ut til å kunne føre til et vedtak. For å forhindre dette må et flertall av de tilstedeværende statene aktivt stemme imot. Det er lite uenighet å spore blant medlemslandenes delegasjoner, men det er sannsynlig at enkelte formuleringer vil bli justert, og at noen endringer ikke vil bli lagt frem for avstemning i 2024.

12. Hvordan vil det påvirke vanlige folk?

Hvis endringene blir vedtatt, vil folk bli pålagt nedstengninger, grensestengninger, karantene, testing og vaksinering av WHO-tjenestemenn i hovedkvarteret (Genève, Sveits) eller et WHO-regionkontor (endring av art. 18). Slike pålegg påvirker retten til individuell og kroppslig suverenitet, inkludert retten til å velge medisinsk behandling, retten til arbeid, utdanning, reise og til å følge kulturell, familiær og religiøs praksis. Erfaringene fra covid-19-responsen tyder på at disse restriksjonene sannsynligvis vil bli brukt uavhengig av individuell risiko, inkludert innføring av massevaksinering uavhengig av individuell risiko eller tidligere sykdomseksponering.

Disse tiltakene vil påvirke nasjonale økonomier negativt gjennom stengte grenser, handelsrestriksjoner og avbrudd i forsyningslinjer. Reduksjon i internasjonal handel og turisme, som er en viktig bidragsyter til mange mindre økonomier med lav BNP, vil forsterke dette. Økt fattigdom er forbundet med redusert forventet levealder, og særlig med høyere spedbarnsdødelighet i lavinntektsland.

De nye endringene kan brukes til å rettferdiggjøre vedtakelse av lover og forskrifter som kriminaliserer feil- og desinformasjon, med henvisning til informasjon og meninger som er i strid med WHOs (endring av art. 44).

13. Hvor sannsynlig er det at WHO vil innføre disse kravene?

I midten av 2022 erklærte WHOs generaldirektorat en PHEIC for apekopper, i strid med nødkomiteens råd, og etter at bare 5 personer hadde dødd globalt, innenfor en svært klart definert demografisk gruppe. Erklæringen ble opprettholdt frem til mai 2023, til tross for bare 140 dødsfall globalt.

Utbruddet av covid-19 fortsatte i over tre år, selv om dødeligheten i stor grad var begrenset til eldre med visse komorbiditeter, postinfeksjonsimmuniteten viste seg å være svært beskyttende i løpet av det første året, og dødeligheten av infeksjonen på globalt nivå var omtrent som for influensa. Den foreslåtte pandemitraktaten som ledsager IHR-endringene, introduserer One Health-konseptet og utvider potensielle trusler til å omfatte alle potensielle endringer i biosfæren som kan påvirke menneskers helse og velvære, mens IHR-endringene legger vekt på å inkludere «potensiell» skade, snarere enn påvist skade, noe som gir svært vide rammer for å rettferdiggjøre en PHEIC.

WHOs uttalelser om den potensielle trusselen om en «neste pandemi» stemmer ikke overens med WHOs egen historiske oversikt over hvor sjeldne pandemier er. Betydelige kommersielle og private interesser som har tjent på covid-19-responsen, er også sterkt involvert i helseberedskapsagendaen og direkte finansiører av WHOs utbruddsresponsaktiviteter.

Det er derfor høyst sannsynlig at PHEIC-erklæringer vil bli innført stadig oftere i årene som kommer, ettersom disse erklæringene gir klare fordeler for dem som påvirker prosessen.

14. Hva er utkastet til pandemitraktat?

Parallelt med denne prosessen er en pandemitraktat eller «avtale» (CA+) under utarbeidelse med lignende motivasjoner og sannsynligvis fra den samme gruppen av stater. Den samme tidslinjen ble også kunngjort. I motsetning til de foreslåtte endringene, som kan godkjennes med simpelt flertall eller konsensus, vil traktaten trolig kreve tilslutning fra minst to tredjedeler av de tilstedeværende og stemmeberettigede medlemsstatene. Deretter må 30 stater ratifisere traktaten, og den kan tre i kraft 30 dager senere. Enkelte bestemmelser kan tre i kraft tidligere.

15. Er pandemiberedskap berettiget?

Pandemier har spilt en viktig rolle i menneskehetens historie. Historisk sett skyldtes de fleste bakterieinfeksjoner, ofte forverret av dårlige sanitære forhold. Slike pandemier er nå lette å kontrollere. I den siste alvorlige pandemien, spanskesyken (influensa) i 1918-19, antas de fleste dødsfallene å ha oppstått på grunn av sekundære bakterieinfeksjoner som i dag kan behandles med antibiotika. WHO har bare registrert influensapandemier tre ganger i løpet av de neste 100 årene, og hver gang døde langt færre mennesker enn det i dag dør årlig av tuberkulose. Dødeligheten under covid-19-utbruddet er vanskelig å vurdere, ettersom definisjonene og rapporteringen varierte, gjennomsnittsalderen for dødsfall var over 75 år, og folkehelseresponsen økte dødeligheten fra andre sykdommer.

De fleste covid-19-dødsfallene var forbundet med alvorlige komorbiditeter, særlig de som er forbundet med metabolsk syndrom som diabetes, mellitus og fedme. Opptil en tredjedel av de covid-19-assosierte dødsfallene var også knyttet til svekket immunforsvar på grunn av D-vitaminmangel og mangel på andre mikronæringsstoffer.

Pandemier er derfor sjeldne og utgjør en relativt liten helsebyrde i moderne tid, særlig sammenlignet med den økende byrden av metabolske sykdommer og endemiske infeksjonssykdommer i lavinntektsland. Beredskap, i form av redusert dødelighet, oppnås sannsynligvis best ved å ta tak i underliggende svekket medfødt immunitet, inkludert mangel på mikronæringsstoffer og vitaminer, stoffskiftesykdommer og muligens stressrelaterte sykdommer.

Slike tilnærminger gir også klare helsegevinster mellom utbrudd av smittsomme sykdommer. Som vist gjennom covid-19-responsen, er det høyst tvilsomt om overvåking, grensestengninger, aktivitetsrestriksjoner og massevaksinering gir bedre resultater, mens de har store kostnader på andre områder, særlig for mennesker med lav inntekt. Dette var grunnlaget for WHOs fraråding av grensestengninger og andre «lockdown»-tiltak i retningslinjene for pandemisk influensa i 2019.

16. Hva kan du gjøre?

For å vurdere konsekvensene av hva IHR-endringene og den tilhørende pandemitraktaten innebærer, må vi ta et skritt tilbake og stille noen grunnleggende spørsmål:

Ligner dette på likeverd og demokratiske prosesser, eller på totalitarisme?

Bør WHO-tjenestemenn ha makt til å erklære unntakstilstand i ditt land og diktere tiltak? Har deres erfaring med å håndtere utbrudd i nyere tid, og interessekonfliktene og de politiske tilbøyelighetene til enhetene som finansierer og styrer dem, noen innvirkning på dette?

Ønsker vi et samfunn som når som helst kan stenges ned av mennesker som ikke er ansvarlige, og som deretter kan pålegge oss og barna våre å ta ukentlige tester og regelmessige vaksiner for å kunne gå i en park?

Hvorfor haster det med å innskrenke handlings- og ytringsfriheten vår nå, på grunn av opplevde nødsituasjoner som historisk sett er sjeldne? Er dette en bedre og nødvendig tilnærming til livet enn den vi har hatt de siste 100 årene?

Vi inviterer deg til å sette deg inn i dette og gjøre deg opp din egen mening.

Vi oppfordrer deg til å dele dine bekymringer med dine folkevalgte, lokale ledere og folk rundt deg.

Det ville glede oss alle om du slutter deg til den globale bekymringen for denne prosessen på alle mulige måter. Dette inkluderer å oppmuntre til en åpen diskusjon med naboer og venner.

Frihet er ikke noe noen gir deg, det er en fødselsrett. Men historien viser oss at den også er lett å stjele.

WHO har blitt et verktøy for dem som ønsker å manipulere oss ut fra grådighet og egeninteresse. I tidligere epoker har mennesker stått opp mot dem som har forsøkt å utnytte og slavebinde dem, krevd sine rettigheter tilbake og reddet samfunnet for sine barn. Det vi står overfor nå, er ikke noe nytt; samfunnet møter og overvinner slike utfordringer med jevne mellomrom.

Anbefalt lesning

WHOs nettsted:

– Artikkel-for-artikkel-sammenstilling av forslag til endringer i det internasjonale helsereglementet (2005) fremlagt i henhold til beslutning WHA75(9) (2022)

• Nullutkast til WHO CA+ til behandling i det mellomstatlige forhandlingsorganet på dets fjerde møte f
• WHO IHR-endringer på nettet
• CA+-traktaten WHOs nettdepot

Utvalgte kommentarer:

• Et jukseark for lovgivere om WHO og helsekatastrofer
• Endringer i WHOs internasjonale helsereglement: En kommentert guide
• Den farligste traktaten som noensinne er foreslått

– De foreslåtte endringene i det internasjonale helsereglementet: En analyse

• Derfor bør lovgiverne avvise WHOs pandemi-avtale

Opprinnelig publisert av Brownstone Institute

Suggest a correction